Annonse

Nedprioritering av pasienter med kroniske sår i det norske helsevesenet er et alvorlig og komplekst problem som fortjener vår oppmerksomhet og refleksjon. I en tid der Norge er kjent for sitt velutviklede velferdssystem og en høy grad av likhet i helseomsorgen, er det beklagelig at enkelte grupper blir oversett og ikke får den nødvendige omsorgen de trenger. 

​

Kroniske sår er en kompleks tilstand som påvirker mange menneskers livskvalitet. Pasienter som lider av slike sår, opplever ofte langvarige smerter, nedsatt funksjonsevne og en betydelig psykologisk belastning. Til tross for dette har disse pasientene blitt marginalisert i det norske helsevesenet, og deres behov har blitt nedprioritert på grunn av begrensede ressurser og prioriteringer.

​

En av de politiske refleksjonene knyttet til nedprioritering av pasienter med kroniske sår handler om fordelings rettferdighet og likhet i helsevesenet. Norge er kjent for sitt prinsipp om lik tilgang til helsetjenester for alle borgere, uavhengig av økonomisk status eller bosted. Imidlertid har nedskjæringer i helsesektoren og press på ressursene ført til at visse pasientgrupper blir forsømt. Dette avviket fra prinsippet om likhet utfordrer våre moralske og etiske verdier, og stiller spørsmål ved hvorvidt vår nåværende prioriterings modell. På slutten av dette kapittel har vi samlet noen artikler som omhandler kroniske sår og helsepolitikk. 

​

Fokusområder i forhold til pasienter med kroniske sår og helsepolitikk er følgende:

​

1. Bedre kvalitet på behandlingen. 

Det er store geografiske forskjell når det gjelder tilgang til helsepersonell med lang erfaring innen sårbehandling. Ofte er det ildsjeler som bygger opp et sår behandlingstilbud i enkelte kommuner i landet. Det finnes få leger i Norge som interesserer seg for sårbehandling. Pasienter med komplekse diabetiske fotsår bør fortrinnsvis henvises til et tverrfaglig fotteam. Ikke alle sykehus/helseforetak i Norge har et slik team. Helsedirektøren bør gjør det obligatorisk å ha slike fotteam etablert i alle helseforetak. Sårbehandling bør få mer plass i pensum i utdanningen hos både lege- og sykepleier studenter.

​

2. Refusjonsordninger i forhold til behandling hos autorisert fotterapeut

I noen land har pasienter med diabetes rett til refusjon for noen behandlinger hos autorisert fotterapeut årlig. I Tyskland for eksempel får pasienter med diabetes to behandlinger hos fotterapeut refundert per kalenderår. En anser regelmessige kontroll hos en fotterapeut som avgjørende for å fange opp fot problemer før de blir alvorlige. I Norge snakker en mye om viktigheten av forebygging men det gjøres lite konkrete tiltak. Helsemyndighetene i Norge sier at studiene som er gjort i utlandet og som viser viktigheten av fotterapeutene rolle der kan ikke overføres til norske forhold siden utdanningen for fotterapeutene er annerledes. 

​

3. Refusjonsordninger i forhold til bandasjematerial

NIFS ( Norges Interessefagruppe for Sårbehandling) og andre organisasjoner har i mange år jobbet med å få refusjon av bandasjematerial over på Blåresept- ordningen.  I dag brukes § 5-22 ordningen for refusjon av bandasjemateriell. Dette krever allikevel en ikke ubetydelig egenandel fra pasienten som er 2070 kroner i 2023. I tillegg må pasienten betale 10% av bandasjeutgiftene videre. Disse 10% kan utgjør mye i enkelte tilfeller, spesielt hvis sårene varer i lang tid. 

​

Under her følger lenker til noen artikler som omhandler tema kroniske sår og helsepolitikk. Trykk på bildene for å komme til de tilhørende artiklene: